Posted on 10 september 2009.
Jeg har nettopp lest boken "Mine homofile venner " av Espen Ottosen , som omhandler kristne homofiles bekjennelser. Dette er en bok jeg synes alle kristne bør lese. Som leser sitter jeg igjen med en egen følelse av større respekt og forståelse for de kristne homofile.
Jeg har tidligere hatt et litt for snevert syn på homofili, noe som ikke sømmer seg helt for en nestekjærlig kristen. Det tar jeg selvkritikk på. Men imidlertid har mitt syn blitt mer nyansert de siste årene. Nestekjærligheten har fått et større fokus når det gjelder homofili, dog ikke på bekostning av Bibelens klare ord om homofilt samliv. Mitt mer nyanserte syn på homofili innebærer ikke en endring i standpunkt; jeg tror fortsatt fullt og helt på hele Bibelen som Guds Ord, og mener Bibelen klart definerer homofilt samliv som synd.
Men jeg ønsker å formidle dette: vi kristne må lære oss evnen til å skille mellom homofili som legning og homofilt samliv i praksis. Jeg begynner å bli kraftig lei og trist av at kristne brødre og søstre fordømmer andre kristne som har homofile følelser og/eller en homofil legning.
I Wikipedias definisjon av "legning" eller "seksuell orientering" heter det: "Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering." Mer treffende kan det nok ikke defineres. Det å være kristen homofil har en nærmest uendelig rekke med årsakssammenhenger – og det skal vi ha respekt for.
Alle mennesker er utvetydig like mye verdt. Det sier Guds Ord klart og tydelig til oss i 1. Mosebok 1:27: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har dermed samme verdi. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og det betyr faktisk alle. Ikke bare heterofile, men også homofile. Man trenger ikke å være kristen for å mene dette – det er også en ingrediens i verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 1: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter." Sammen med dette henger frihetstanken, at Gud har skapt oss til individuell frihet. Vi har selv makt til å bestemme over vårt liv, ettersom Gud har skjenket oss fri vilje. Vi skal ha respekt og forståelse for at ethvert menneske velger sin egen livsstil, og at de kanskje velger annerledes. Som biskop Fredrik Grønningsæter en gang uttalte:
- I avisene er toleranse ensbetydende med aksept og utflating. Toleranse har med respekt å gjøre, ikke med aksept. Den banale toleranse sier at alt er like gyldig. Da blir alt likegyldig.
Dette er en viktig distinksjon mellom det å akseptere og respektere!
Debatten om homofili i samfunnet har ofte handlet om homofiles menneskeverd. Oppi det hele er seksualiteten bragt inn, som en påstand om at alle mennesker har rett til et seksualliv og at seksualliv er en del av menneskeverdet. Jeg tror på Guds Ord i så måte; at seksuelt samliv skal skje mellom mann og kvinne i et ekteskap. Men det er viktig at man i homofilidebatten ikke fremstiller mangel på seksuelt samliv som mindreverdig, nettopp fordi alle mennesker er like mye verdt uavhengig av seksuelle preferanser. Noen kristne fremstiller det dessverre som at en persons "anormale" seksuelle orientering definerer vedkommende som et annenrangs menneske. Da må disse kristne huske på at menneskeverdet er forankret i at alle er skapt i Guds bilde, ikke i hvilke seksuelle preferanser folk har. Bare på den måten kan kristne møte homofile med nestekjærlighet. En kristen homofil skal ikke føle seg mindre verdt bare fordi vedkommende eksempelvis ønsker å leve i sølibat på grunn av sin overbevisning om at homofilt samliv er synd. Boken til Ottosen inneholder flere samtaler med kristne homofile som har valgt å leve alene og i sølibat, fordi de tror på Guds Ord om homofilt samliv som synd.
Som kristne er vi gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet til Bibelske normer. Dette gjelder jo selvfølgelig også kristne homofile. Derfor er det fint å se at kristne homofile velger å leve i sølibat og alene, utelukkende på grunn av sin overbevisning om at Guds Ord er sant. Det fortjener vår respekt! Menneskeverd er ikke ensbetydende med at vi skal kunne leve ut alle sider ved vår personlighet. Det må være Bibelens normer som skal være retningsgivende for vår livsførsel. Dette bør etter min mening være en felles, kristen tankegang.
Prestelærer Bjørn Helge Sandvei, som er intervjuet i Ottosens bok og selv er kristen homofil som lever alene i sølibat, sier følgende:
- Noen hevder at det å ikke ha rett til å leve ut hele sin personlighet, utifra Bibelske normer, rokker ved menneskeverdet. Dette opplever jeg som en nedskrivning av menneskeverdet, fordi det finnes mange mennesker som på grunn av ulike – også fysiske – funksjonsforstyrrelser er avskåret fra å "leve ut kjærligheten" på det seksuelle plan. Anfekter det deres menneskeverd? Etter mitt skjønn er det nettopp et uttrykk for de kristne homofiles likeverd at det ventes den samme etiske ansvarlighet av en homofil som av alle andre kristen i samlivsetiske spørsmål.
Bjørn Helge har et veldig godt poeng. De Bibelske normene gjelder for alle, uansett seksuell orientering. Sandvei mener også at Jesus fremstår som et forbilde i forbindelse med dette:
- Til tross for at Mesteren viste solidaritet og hjertelag overfor utstøtte, opphevet Han aldri Guds bud for menneskelige samliv. Istedet bekreftet Han de utstøttes menneskeverd ved å møte dem uten fordømmelse og ved å gi dem et personlig ansvar for å leve etter Guds vilje.
Jesus fastholdt idealene og viste mennesker omsorg og omtanke. Da Jesus møtte en kvinne som var grepet i hor, avviste Han at hun skulle steines, men Han fastholdt at hun hadde handlet galt og sa: "Gå bort, og synd ikke mer!" (Joh. 8:11). Dette kan vi kristne lære noe av. Vi må ha et Jesu sinnelag, Jesu hjertelag og formane med kjærlighet uten at det går på bekostning av Guds bud. Det er lov å være tydelig, men ikke krenkende eller sårende.
Sandvei påpeker at homoseksuell aktivitet er på linje med andre brudd på Guds bud, som sidestilt eksempel med det sjette bud (1. Tim. 1:10). Det er også en parallell mellom homofilt samliv og heterofilt samboerskap; to forhold som oppleves av kristne som et brudd med det sjette bud.
- På disse budene skal også mitt eget liv prøves. I Guds Ords lys er vi alle på avveie. Og vi er alle benådede syndere – i Kristus, sier Sandvei.
Et annet aspekt oppi det hele er at noen fremstiller homofilt samliv som en verre synd enn andre synder. Gud graderer ikke synd, derfor blir det feil å sette seg selv høyere enn andre mennesker. Vi er jo alle født inn i verden etter syndefallet.
Slå aldri hånden av et medmenneske, men møt det med respekt for individets Gudgitte frihet! Må Gud velsigne alle homofile, og gi dem styrke til å leve etter Hans bud!
Avslutningsvis vil jeg sitere noe presten Inge Mannsåker skrev i et innlegg i avisen Vårt Land. Innlegget var adressert til de homofile (avsnittet er også nevnt i Espen Ottosens bok).
"Det er du som skal leve ditt liv. Det er ditt ansvar hvordan du innretter deg. Jeg slutter ikke å være din venn om du innretter deg annerledes enn jeg mener er rett. Men du har ingen grunn til å regne det som sabotasje dersom jeg ikke støtter deg. Og du kan ikke anklage kirken for dømmesyke dersom den ikke kan legitimere din praksis. Dens oppgave er å formidle både Guds åpne favn, slik evangeliet viser oss, og samtidig den veiledning Gud gir i sitt ord, en veiledning hvor korset står sentralt".