Kristenblogg.no

Luk 15,1 "Men alle tollere og syndere holdt seg nær Han for å høre Han."

Dette er nu skrevet oss til eksempel på det vi må lære hva et rett kristent menneske er etter Ånden, og ikke dømme han etter loven eller mestre han etter vår klokskap. For Kristus er også vår Herre av den grunn at Han må gjøre slike mennesker av oss som Han selv er. Og likesom Han ikke tåler at noen binder Han med lover, for Han er Herre over loven og alle ting, så skal heller ikke et kristens tro tåle sådant. For vi skulle være så høyt stillet og satt i sådan frihet ved Kristus og Hans dåp, at vår samvittighet, hva troen angår, ikke vet av noen lov, men være aldeles umestret og udømt av den. Slik skulle vi etter samvittighetens innvortes vesen ikke være annerledes sinnet enn om at det ikke var noen lov. Men vi skulle besandig stå i en sådan frihet at vi kunne si:"Jeg vet ikke av noen lov, og vil heller ikke vite av noen.

I den stand og det vesen som gjør at vi er kristne, der opphører våre menneskelige gjerninger, og derfor alle lover. For hvor der ikke er noen gjerning, der kan heller ikke være noen lov som fordrer gjerninger og sier:"Du skal, du skal ikke." Men vi er ved dåpen og ved Kristi blod fri fra alle gjerninger, refferdige av blott nåde og barmhjertighet, og av den alene lever vi for Gud. Dette sier jeg er vår skatt ved hvilken vi er kristne, samt lever og består for Gud. For hvorledes det bør oss å leve med hensyn til det utvortes vesen i kjød og blod, det hører ikke til dette.

Derfor må en kristen lære således å regjere sin samvittighet for Gud, at han her ikke lar seg fange av noen lov. Men om man derimot vil anfekte hans tro, så vergrer han seg og gjør som Kristus her og andre steder gjør, for her er Han så stiv og underlig at ingen Moses eller lovivrer kan komme ut av det med Han, men Han ellers er den aller ydmykeste og mildeste. Men dette er en overvettes stor kunst, som heller ingen kan, foruten Ham alene som har vært en mester deri, så at Han kunne slå alle lover og lovlærere tilbake. Men djevelen griper mennesket fatt i samvittigheten og irettesetter det for hva det har gjort og ikke gjort, og diskuterer med det om både synd og vår fromhet. Dermed fører han mennesket ned i en grav og avgrunn, så dyp at en ikke klarer å komme opp, men synker dypere og dypere. Dermed blir en å gå å fortære seg selv og kan ikke stille seg tilfreds. Om jeg skulle bringe så meget til veie, gjøre det og det, ikke gjøre det og det, slik at lovens skulle stille seg tilfreds med meg, ville jeg bare grav meg enda dypere ned.

Det kommer nu av dette at hele vår natur er således innrettet at den alene vil omgås med gjerninger og lover, og følge dem som sier:"Hvorfor eter Han med tollere og syndere? Når Han åt med oss, så gjorde Han rett". Ja, man vil alltid handle med loven og diskutere med den så lenge den sier:"Nu er du from." For naturen kan ikke komme høyere eller forstå annet enn at lovens lære er den høyeste, og dens rettferdighet det beste liv for Gud. Og hvordan den enn griper saken an og forsøker, så kan den aldri bringe det til dette at den kan stille loven tilfreds, så den ikke har mer å fordre eller anklage oss for, men en må da alle sine dager forbli under den og fanget som i et evig fengsel. Og jo lengre en kveler og plager seg med dette, desto verre blir det, inntil den tilsist går til grunne.

Hva skal jeg da gjøre når loven setter an på meg og plager min samvittighet, fordi jeg føler at jeg ikke gjør som den fordrer? Se hva Kristus gjør her: Han setter seg i mot, gjør seg stiv og vil ikke la seg påtvinge av noen lov, selv om det er tatt av Guds bud. Lær nu også du å gjøre således, og si like ut til den:"Kjære lov. la din disputt fare og gå din vei; for jeg har nu aldeles intet å skaffe med deg. Ja, just fordi du kommer og vil spørre om hvor from jeg er, vil jeg ikke høre på deg. For, overfor den dommer som nu fører vår sak, gjelder intet hva jeg er eller hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre, men hva Kristus er, gir og gjør gjelder for meg. Vi er nu i sovekammeret, hvor brud og brudgom skal være alene; der tilkommer det ikke deg å trenge inn, og der har du intet å si."

Men så banker den likevel på døren til stadighet, og sier: "Ja, du skal dog gjøre gode gjerninger og holde Guds bud om du vil bli salig!" Da skal du svare loven igjen:"Hører du ikke, det er ikke nu tid og sted å tale om dette, for jeg har min rettferdighet og hovedstykket av all salighet  uten alle gjerninger i min Herre Kristus, og jeg er allerede salig før du kommer, så jeg har ikke bruk for deg for å bli det." For som jeg har sagt; hvor gjerningene ikke gjelder, der gjelder heller ikke noen lov, og hvor der ingen lov er, der er heller ingen synd. Derfor skal intet annet enn bruden alene regjere i sitt kammer med Kristus, i hvem hun har alt og ikke mangler noe som er nødvendig til salighet. Hun skal la loven bli utenfor med sitt bulder og støy, trøstig forakte og støte den fra seg, når den vil angripe samvittigheten; for loven hører ikke til dette, men kommer i tide og utide og vil gjøre seg virksom der den ikke har noe å bestille i hva angår troen. For her er vi i den artikkel som heter:-Jeg tror på Jesus Kristus, min Herre og Frelser som for meg har lidet, død og oppstanden, osv., for Ham skal både Moses' og keiserens og Guds lov vike, og jeg skal kun freidig slå han bort; hvis ærend er å kun diskutere om synd, rett eller urett, og alt hva jeg må gjøre.

Se, en sådan frihet vil Kristus her avmale for oss, på det vi er kristne, i henseende til vår tro, ikke må tåle noen annen mester, men ganske og aldeles holde oss til det, at vi er døpte og kalte til Kristus og ved Ham er rettferdiggjorte og helliget, samt si: "Dette er min rett, min skatt, min gjerning og mitt alt i mot den synd og urett som loven kan påføre meg. Vil du ha noen annen rett, gjerning , lov og synd, så ta den du vil, hos meg skal du intet rom finne."

Luther, 3,søndag etter trefoldighet.

Dette er skrevet til de sanne kristne, som vandrer på troens smale sti og kan gripe med hjertet dette.

I dag er det kommet så mye grums inn i rettferdiggjørelsen for Gud og helliggjørelsen ved at det er sneket seg så mange lovlærere inn i disse saker, og blander lov og evangelium, bruker loven og evangeliet feil,og forvirrer mennesket, slik at det blir å søke i fortvilelse etter Gud fra det ene folkehav til et annet. Det er også kommet en del lovløs lære, der de ikke har grepet dette stykket rett; nemlig troens rettferdighet og kuttet ut lovens bruk i omvendelsen. En sann forvirring i dag. Derfor har vi, ved Guds nåde, fått den rene israels kilde, Martin Luther, som så klart har staket ut veien til Himmelen og som alle sanne Gudsbarn kan kjenne at denne lære er fra Gud.