Kristenblogg.no

Vi lever i en ond tid som vi har gjort i mangfoldige år. Vold, overfall, innbrudd, kriminalitet, brutalitet, krig og alskens umoral. Skal det onde fortsette å ha overmakten i denne verden, eller er tiden kommet da Gud vil gripe inn og bringe det onde under kontroll? På tide å erkjenne at synden eksisterer og at vi ikke blir kvitt den uten inngripen av Gud.

Johannes Åpenbaring lar oss ikke leve i uvisshet. I det 20. kapittel av åpenbaringsboken ser vi syndens drama i et overraskelsens perspektiv. Alt det onde skal bli fjernet, og både synden og syndens opphavsmann skal utslettes:

”20Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden.  2 Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år.  3 Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
     4 Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshogd på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De ble levende igjen og hersket som konger sammen med Kristus i tusen år.”

 Denne tusenårsperioden kan ikke være et fredsrike på denne jord som mange kristne hevder ut fra profetier i det gamle testamente, fordi dette er koblet til at Israels barn holdt avtaler og var lydige overfor Gud, noe som ikke var tilfelle. Se mitt innlegg ”Sannheten om Guds Israel” om dette er uklart. 

Profetien i det 20. kapittel åpenbarer at det nå ikke er tale om en ny anledning til omvendelse, men det endelige oppgjør mellom Gud og Satan. Når et menneske dør, blir regnskapet gjort opp. Da er deres evige skjebne avgjort, se Hebr 9,27. Anledningene er forbi. Mennesket har truffet sine valg til frelse eller fortapelse.

De tusen år kan ikke være koblet til en historie bak oss pga at perioden er koblet til Jesu gjenkomst og oppstandelsen av de døde. Det er en begivenhet som er foran oss, i de siste dager.

Bibelen slår uttrykkelig fast at en slik oppstandelse ikke er symbolsk. De som er sovnet inn i døden, skal bokstavelig våkne opp igjen. De fleste bibelfortolkere regner med at de tusen år i dette tilfellet er bokstavelige år. Perioden fremkommer bare i Åpenbaringen og begrepet tusenårsriket benyttes ikke i Bibelen, men tillater meg å kalle det for det. Begrepet er vel kjent blant kristne.  

 Det er innlysende at mennesket ikke blir frelst ved at man fjerner muligheten til å synde. Heller ikke kan man kristne verden ved å sette Satan bak lås og slå. Åp. kap 20 gir løsningen. Djevelen – den gamle slange – som har forført hele verden, unngår ikke sin skjebne. Han blir bundet og kastet i avgrunnen, hvor han skal være i 1000 år. Et tusenårig fangenskap med andre ord. Der han ikke har noen å forføre.

 Bibelen slår fast at Kristi gjenkomst finner sted ved begynnelsen av de 1000 år. Jesu løfte om de helliges oppstandelse blir virkelighet. De ”som var blitt halshugget for Jesu vitnebyrds og Guds Ord skyld”  kan nå glede seg. Sammen med dem som nektet å tilbe Antikrist, eller følge hans lovfestede program, blir de nå levende og skal regjere med Kristus i tusen år. ”Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år” Åp 20, v5-6.

 Jesus selv beskriver den første oppstandelse slik:

 ”Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal opp til dom” Joh 5, 28-29.

 Apostelen Paulus uttrykker den samme tanken på denne måten:

”For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som er døde i troen på Kristus skal først stå opp” 1. Tess 4,16.”

 Åpenbaringens bok kaller disse to oppstandelser ”den første” og ”den annen” oppstandelse, og avslører at det går 1000 år mellom dem. Hvem er de andre døde? Det er alle de som ikke fikk del i den første oppstandelse, eller, som den også er kalt, ”livets oppstandelse”. Alle håp om en ny anledning for det uomvendte menneske gjennom de tusen år faller dermed bort.

 Da har vi et noenlunde klart bilde av situasjonen i verden ved begynnelsen av de 1000 år:

 1

Jesus Kristus kommer igjen ved verdens aften. Denne begivenhet vil inntreffe under det siste oppgjør ved Harmageddon.

 2

Kristi gjenkomst vil forårsake en foreløpig tilintetgjørelse av alle mennesker, makter og myndigheter på jorden. Det gjelder også dyret og den falske profet som under Satan har motarbeidet Kristus. Åp 6 v14-17, Åp 16 v13-16, Åp 19 v11-21.

 3

Når Kristus kommer igjen, kaller han alle som døde i troen på ham, tilbake til livet og gir dem udødelighetens gave. Johannes Åpenbaring erklærer at denne oppstandelsen vil finne sted ved begynnelsen av de tusen år Åp 20,6.

 4.

De frelste – både de som lever, og de som får livet tilbake ved oppstandelsen – vil bli ført hjem til Guds Rike når Kristus kommer. 1 tess 4, 14-18; 1 Kor 15, v51-53.

 5

Alle de døde som ikke fikk del i den første oppstandelsen, blir ikke levende før de tusen år er slutt. Åp 20,5.

 Gjennom hele denne perioden på 1000 år vil vår klode ikke være bebodd, men en øde og tom planet. Jorden har utspilt sin rolle som hjem for syndige mennesker. Alle de frelste, både de som lever den dagen Jesus kommer tilbake, og de som er oppstått fra de døde i den første oppstandelse, vil bli tatt vekk fra jorden og ført hjem til Guds Rike. De andre, de som sovnet inn i døden i sin trass mot Gud og derfor går fortapt, blir ikke vekket igjen før de tusen år er slutt. Det finnes derfor ikke et levende menneske tilbake på jorden under hele denne tusenårsperioden.

Denne Skriftfortellingen får oss til å se at drømmen om et jordisk tusenårsrike bare er en eventyrsdrøm uten rot i Skriften. Det er bare en ting å si. Det blir et himmelsk tusenårsrike. Jorden vil bli et fengsel for djevelen og hans engler i tusen år. Hele kloden vil se ut som en forlatt slagmark. En avgrunn.

Den andre oppstandelse

Den andre oppstandelse markerer slutten på de tusen år på en helt spesiell måte (Åp 20,5). Like etter at denne oppstandelse har funnet sted skjer det noe på jorden, for nå er Satan løst fra sitt fangeskap.

 Fra Åp kap 20

     7 Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel.  8 Han skal dra ut og forføre folkene i alle fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid. Og de er tallrike som havets sand.  9 De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede by. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. 10 Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet. 11 Og jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel flyktet bort fra hans ansikt og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. 14 Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. 15 Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.

 I hele tusen år har Satan vært bundet til et liv i uvirksomhet, fordi det ikke fantes et menneske han kunne forføre. Men også de fortapte skal oppstå. De som har ignorert Guds tilbud om frelse og valgt å gå sine egne veier. Årsaken til at djevelen er fengslet er at det ikke finnes levende mennesker han kan forføre.

 Hvordan kan djevelen sammen med en hær av fortapte mennesker omringe ”de helliges leir og den elskede by”, når de ”hellige” allerede er i Guds rike? Svaret finnes i neste kap, Åp 21,2, der Johannes så det nye Jerusalem komme ned fra himmelen. Ut fra en menneskelig forståelse kan det være umulig å flytte en hel by fra himmelen ned til jorden. Men vi kan stole på Guds løfter. For ham er ingenting umulig.

 Det nye Jerusalem vil komme ned til jorden når vi er nådd fram til slutten av de 1000 år. Erkefienden med hele sin hær vil organisere et siste forsøk på å tilrane seg makten over Guds hellige. At Satan vil tape vitner Guds Ord om.

 I følge Johannes Åpenbaring betyr det å gå fortapt, det samme som å bli evig utslettet. Bibelen sier ingenting om et helvete som skal brenne i all evighet. Tanken om et helvete hvor ilden aldri tar slutt, harmonerer ikke med handlemåten til en kjærlig og rettferdig Gud.

 ”Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte”. Åp 21.4 (se også Mal 4, 1-3).

Det er bare en mulighet til å overleve den kommende krise og verdens undergang. Vi må bli med Kristus hjem til den himmelske verden. I himmelen er det lagt en plan for å hjelpe oss ut av syndens dilemma og en fortapt verden. Dagen og timen kjenner bare Gud. Men ha olje på lampen.

Noen som vet hvor mange ganger ordet Israel blir brukt i Bibelen? Nok til at det etter Jesus og Gud er det viktigste ordet. Derfor er det beklagelig at kristne ikke liker å studere Guds ord slik at de kan se Bibelen i sin sammenheng. Enkelt er det å høre på dem som snakker om et land i Midt Østen. Men virkelige kristne er ikke ute etter reiseskildringer eller forført politikk forkledd som kristendom. Kristne aviser som skriver side opp og side ned om Israels konflikt i Midt Østen. Vet du ikke hvem Israel er? Vet du da hvem Jesus er?

En Bibeltekst plukket ut av sin sammenheng, kan aldri være grunnlag for tro eller dogmer. Mye falsk lære er dessverre snekret sammen på denne måten. Det gjelder bla. læren om at de betingede paktsløftene til Israel ennå står ved lag.

Bibelen lærer at disse løftene ble ugyldiggjort ved Israels frafall og forkastelse av Messias. I det nye testamentet sier Paulus flere steder, at Israels nasjon ikke lenger er Guds virkelige Israel.

Det er de som tror på og har tatt imot Kristus som frelser, som er nytestamentets sanne og åndelige Israel.

Selv om du ikke liker disse påstandene, bør du likevel lese dette innlegget, for å finne ut hvor i Bibelen dokumentasjonen er å finne. Du finner ikke dokumentasjonen ved å lese reiseskildringer eller politikk om Israel i kristne aviser.

Ingen bøker, aviser eller forkynnere har autoritet over det Guds ord åpenbarer. Du får tolerere at her inkluderes ganske mange skriftstedshenvisninger, nesten 40, for det er disse tekstene du må studere, for deg selv, for å være sikker på at du forstår hva Gud har å si om dette temaet.

PAKTEN MED ABRAHAM

Det begynte med løftene til Abraham. "Jeg vil gjøre deg til et stort folk (1.Mos.12,2.3.) sa Herren til Abraham. "Din ætt gir jeg dette landet"( 1. Mos. 15,18). "Lev for mitt åsyn, vær hel i din ferd. Jeg vil opprette en pakt mellom deg og meg, (1.Mos.17,12) se også 1.Mos- 17,4 og 1.Mos.17,7.

BETINGELSESPAKTEN VED SINAI

På Sinai fjellet – mer enn 400 år senere, inngikk Israel en spesiell pakt med Gud, og aksepterte Herren som leder, samt at de lovet å underkaste seg Guds styresett, prinsipper og retningslinjer. Alle løftene Gud ga ved Sinai, var betinget av at de holdt sin del av pakten.

"Dersom (betingelse) dere vil lytte til mine ord og holde min pakt, så (løfte) skal dere være min eiendom fremfor alle andre folk" (2.Mos. 19,5)

Folket aksepterte paktens betingelser, og svarte: "Alle de bud Herren har gitt oss, vil vi holde" (2.Mos.- 24,3). "Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt" (2.Mos.- 24,7). At betingelsene (ordene i pakten) var rammen for om Gud skulle oppfylle løftene, kommer klart fram når vi leser: "Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ordene" (2.Mos.24,8)

At løftene er lydighetsbetinget kommer også fram i denne teksten:

"Dersom (Betingelse) du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom (betingelse) du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter da (løfte) skal jeg. osv. "(2.Mos. 15,26). Løftene Gud ga dem var meget detaljerte: I 5.Mos.28,1 1-14 er løft ene og betingelsene de følgende:

LØFTER:

- Rikelig av alt
- Barn
- Avkom i buskapen
- Grøde på marken
- Velfylte forrådskammer
- Regn i rett tid
- Velsignelse i alt du gjør
- Aldri selv behøve å låne.
- Alltid fremgang
- Aldri tilbakegang.

BETINGELSER:

så sant du;

- Lyder budene fra Herren
- Legger vinn på å leve etter dem
- Ikke vike av til høyre eller venstre.
- Ikke holde deg til andre guder.

Disse bibelversene sier at ingen av løftene kan oppfylles hvis folket glemte Herrens bud, forkastet hans forskrifter og dyrket hedenske avguder.

Hvis (betingelse) du er lydig mot Herren din Gud og legger vinn på å leve etter alle hans bud jeg gir deg i dag, vil (løfte) Herren din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på…." (5.Mos.28,1)

(se også 5.Mos.30,9.1O.)

HENSIKTEN MED LØFTENE

Flere skriftsteder forteller at årsakene til at Gud på en så synlig måte ville velsigne sitt folk, var at resten av verden gjennom dette skulle forstå, at Israels Gud var den sanne Gud. Planen var med andre ord at Guds folk skulle evangelisere verden. "Dere skal legge vinn på å leve etter dem (lovene), da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: Så klokt og forstandig det er, dette store folket – som har en Gud som er sitt folk så nær som Herren vår Gud….osv."(5.Mos.4,6.7.)

Men siden Israel ikke holdt sin del av pakten eller avtalen, kunne ikke Gud velsigne dem slik han hadde lovet. De sviktet Gud og gjorde alt som var ondt i Hans øyne. De tilba hedenske guder og gikk Herren imot på alle områder.

For å vekke dem opp, sendte han dem i fangenskap til Babylon. Hans håp var at generasjonen som kom tilbake fra landflyktigheten, ville forstå at løftene var gitt på betingelser, og derfor vende seg til Gud igjen.

Mange løfter er nevnt i Bibelen, som har å gjøre med tilbakevendelsen fra fangenskapet. Gud lovet dem landet sitt tilbake. Disse løftene er gitt i sammenheng med fangenskapet, og har ingen ting å gjøre med at jødene i vår tid fikk igjen deler av sitt land. En slik overført tolkning, er direkte i strid med helheten som formidles i kapitlene hvor disse versene står. Gud ville gi dem en ny sjanse, og denne nye anledningen var igjen knyttet til lydighet mot paktsløftene. I Jer.12,14-17, leser vi i forbindelse med tilbakevendelsen fra Babylon-fangenskapet, at Herren sier: " Jeg vil forbarme meg over dem igjen og føre dem tilbake. .""Og hvis (betingelse) de da virkelig lærer å gjøre som mitt folk.. da (løfte) skal de bygge opp igjen…osv." "Men, dersom et folk ikke vil høre, – rykker jeg det opp og gjør ende på det, lyder ordet fra Herren".

Israel brøt Guds pakt også etter at en "levning" kom tilbake fra fangenskapet. De ville ikke være Guds folk. Gud straffet dem, men gjorde ikke ende på dem. Alt dette har med Babylons fangenskap å gjøre. (Les Jer.4,27 -5,18 og 46,28).

JØDENE FORKASTER MESSIAS

Da Messias kom ble han forkastet av jødene. De drepte sin egen Gud, og ødela derfor enhver mulighet for igjen å kunne kalles Guds folk. Alle løftene ble ugyldiggjort. Rettigheter, privilegier og velsignelser knyttet til lydighetspakten ble tråkket i støvet. Tre dager før sin korsfestelse, bekjentgjør Jesus forkastelsen av den jødiske nasjon.

"Guds rike skal bli tatt fra dem og gitt til et folk som bærer dets frukter" (Matt.2l,43)

Vi leser også: "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham".

Jesus ville så gjerne samle dem som et lydig og lykkelig folk, men han måtte si: " Dere ville ikke"(Matt.23,37) "Huset deres blir forlatt"(Matt.23,38).

PAULUS DEFINERER DET NYE ISRAEL

Paulus bruker mye plass i Romerbrevet, til å forklare at jødene – som nasjon – ikke lenger er Guds folk. Han forklarer også hvorfor!

Hans begrunnelser er i full harmoni med det vi har lest i det gamle testamentet og med Jesu egne uttalelser. Gud måtte forlate Israel som nasjon, sier han, men det betyr ikke at Gud har tatt feil. (Rom.9,6) Hvorfor ikke? Løftene i det gamle testamentet kunne jo ikke oppfylles! Hele argumentet Paulus fremlegger, er at løftene ble gitt på betingelser – som ikke ble møtt. Gud har, med andre ord, alt på det tørre. Han forkastet ikke Israel. Det var de som forkastet ham.

Nå er det slik, sier Paulus, at "den naturlige avstamming ikke gjør noen til Guds barn" (Rom.9,8). Det å være jøde, har ikke lenger noe fortrinn overfor Gud. Hvem er da Guds folk? "Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk" (Rom.9,26).

De som tror på Messias, enten de er jøder eller hedninger, er Guds nye Israel. Hedningene som ikke hadde jødenes arv og lov, de blir frelst ved tro. Israelittene, som hadde arverett, går fortapt – fordi de ikke tror på Messias. (Rom. 9,30-32).

Hva hindret jødenes frelse? Snublesteinen Messias (Rom.9,33). Ingen som tror på Ham, skal bli til skamme (Rom. 10,11). Jødene trodde ikke, og ble til skamme. Paulus forklarer også at Gud ikke har forkastet eller forlatt jødene som enkeltmennesker. Frelsen er individuell og personlig. De som tror på Messias og tar imot hans tilbud, blir frelst. "For jeg også er Israelitt "(Rom. 11,1), sier Han. Paulus ble Guds barn av tro, ikke fordi han var jøde.

Ja, Paulus håpet at jødene skulle bli så misunnelige på de Messias- troende som hadde tatt over frelsen, at de også ville begynne å tro (Rom. 11,14).

Vi hedninger er som ville oljekvister, "podet inn blant grenene" og har fått del i sevjen fra roten; "blitt sanne Abrahams barn og sanne Israelitter" (Rom 11,19).

Jødene bukket under på grunn av vantro og hedningene ble stående p.g.a. tro (Rom. 11,23).

Guds folk skal igjen bli fulltallig, når troende hedninger, sammen med jødekristne, til slutt utgjør Guds sanne og åndelige Israel.

Jødene som nasjon skal aldri igjen bli Guds folk, fordi de kommer ikke til å akseptere Messias. Legg merke til at Paulus i Rom. 11,26-27 siterer løfter gitt til det gamle Israel og anvender dem – ikke på jødene, men på det nye åndelige Israel av Messias troende. Hedninger som tror (blir podet inn), sammen med jøder som tar imot Kristus, kalles til sammen hele Israel.

Andre bibeltekster som dokumenterer det Paulus forklarer er; Rom.- 11,28 hvor det sies at jødene er blitt Guds fiender, på grunn av evangeliet (om Jesus som Messias). Rom.2,28.29. "Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre (fysisk omskjærelse). Jøde er den som er jøde i det indre – omskåret på hjerte".

KONKLUSJON

- Løftene til jødene ble gitt på betingelser.
- De brøt pakten og havnet i fangenskap.
- De ødela sjansen etter fangenskapet.
- Gamle testamentets løfter om at Israel skal få tilbake sitt land, er alltid relatert til tilbakekomsten fra Babylon-fangenskapet.
- Jødene forkastet Messias, og ga derfor fra seg rettet til å være Guds eiendomsfolk.
- Alle som tror og følger Kristus, er det nye åndelige Israel.
- Noen av betingelses-løftene til det gamle Israel, kan aldri oppfylles, for de hadde med landet og folket å gjøre.
- Mange løfter er videreført til det nye åndelige Israel – når de oppfyller betingelsene.

Det som kjennetegnet jødisk messiasforventning på Jesu tid, var særlig to trekk:

• For det første var den sterkt nasjonalistisk orientert, og

• For det andre var den bundet av fariseernes forståelse av loven, og var altså lovisk.

Det nasjonalistiske trekk i dette ser vi f.eks tydelig i hvor vanskelig apostlene selv etter pinsedag hadde for å forstå at evangeliet også var for hedningene (se Apg 10 og 15). Jødene ventet at når Messias kom og skulle opprette sitt rike, skulle han avskaffe romerveldet og gjøre Israel til den førende stormakt.

I motsetning til dette kommer Jesus med et rike som ikke er av denne verden. I forhøret for Pilatus hører vi ham si:

”Mitt Rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden”. (Joh 18,36).

At Israel ønsket en konge av denne verden var en avsporing fra begynnelsen av. ”Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss. Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss. Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger” (1 Sam 8, 19-20). Det var meningen at Herren alene skulle være deres konge, se 1 Sam, 8 v7. Dette kom til å bli Israels ulykke mhp messiasforventningen, blandingen av det verdslige og det åndelige. Vi ser også denne ulykken den dag i dag.

Jesus lot seg ikke friste av satan. ”Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg” (Matt 4,9). Jesus var bestemt til å få all makt på himmel og på jord. Men han skulle få det via korset. Det den onde vil friste Herren til, er å nå det samme målet, men uten korset. Til denne dag er det derfor korset som representerer det fremste anstøt for jødene (1 kor 1,18).

Jesus gjør ikke som denne verdens mektige. Han hersker ikke med vold og tvang, men ved nåde og sannhet. Dette Messias hjertelag finner vi tallrike vitnesbyrd om i Det gamle testamente, for eksempel: ”For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har. Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler. Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne (Sal 72, 12-14).

Messias skal, i motsetning til andre konger, kvitte seg med våpenmakt, og i stedet ”tale fred til hedningene”. Derfor sier også Mika om kongen av Davids hus, som skal fødes i Bethlehem. ”Han skal være fred” (Mika 5,4).

David sa at Messias skulle være ”en hersker i Gudsfrykt”. Det betyr at gudsfrykt både skal være kjennetegnet på Messias’ person, og at hans herredømme skal virkeliggjøres ved at menneskene frykter Herren, samtidig som det er han som skal lære menneskene å frykte Herren.

Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren (Jes 11, 1-3). Dermed forstår vi også at Messias styre er et åndelig styre, og ikke et kjødelig, ikke av denne verden.

Det vi skal merke oss i Davids siste ord (2. Sam 23,2), er at David sier at ”herskeren i gudsfrykt” skal være en ”hersker over menneskene”. Han sier ikke at han bare skal være ”en hersker over Israel”. Dermed løfter Skriften blikket ut over det rent nasjonale i messiasforventningen. Når Jesaja taler om den lidende Messias, peker han på samme sak:

”Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende (Jes 49,6).

Løftet om at også hedningene skal få del i frelsen ble uttalt like før Abrahams utvelgelse av: ”Og Herren sa til Abram. Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes”. (1 Mos 12, 1-3).

I tråd med dette understreker Det nye testamente med stor styrke at også vi som er hedninger, er Abrahams barn:

”Da skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham. I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham” (Gal 3, 8-9).

Derfor er det ifølge Det nye testamente ikke kjødelig avstamning som avgjør om en i ordets egentlige forstand er Abrahams barn eller ikke, men om de har samme tro som Abraham hadde: ”For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten” (Rom 9, 6-8).

I tråd med dette er uttrykket "Guds Eiendomsfolk" som brukes av enkelte kristne om etniske jøder som gruppe, selv om de ikke tror På Jesus Kristus, en total avsporing fra Bibelen Guds Ord. Det samme gjelder fokuset på staten Israel ut fra at jødene hevdes å være Guds Eiendomsfolk. Det er bare at fienden er andre enn romerveldet som utgjør forskjellen fra apostlenes tid.

"Simon har forklart hvordan Gud fra først av gjestet hedningefolkene for å ta ut fra dem et folk for Sitt navn. Og profetenes ord stemmer overens med dette, slik det står skrevet:

Etter dette vil jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil bygge opp igjen ruinene av den, og Jeg vil gjenreise den. Slik at resten av menneskene skal søke Herren, ja til og med alle hedningefolk som er kalt ved Mitt navn, sier Herren som gjør alt dette."

Ap.gj. kap 15 v14-17.

"Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. For Han er vår fred Han som har gjort dem begge til ett, og som brøt ned skilleveggen som stod imellom."

Effeserbrevet kap 2 v12-14.

Men det kan ta lang tid å bygge opp Davids falne hytte. Når så mange opprettholder skilleveggen. Nasjonen Israel er ikke akkurat noe fredsrike.

Men for Gud er alt mulig. Som Desmond Tutu skriver i boka Gud har en drøm. ”Det er fordi vi var så usannsynlige at Gud valgte Sør Afrika og vil peke på oss og si til Israelere og Palestinere, til katolikkene og protestantene i Nord Irland, til tibetanere og kineserne, til muslimene og hinduene i Kasjmir, til mennesker over hele verden. ”De hadde et mareritt, apartheidmarerittet i Sør Afrika. Det er over nå”.

Så skilleveggen i Israel blir nok fjernet når tiden er inne. Det vil gå med den som det gikk med Faraoes stamme. Som det er profetert.

"Den dagen skal det skje at det renner levende vann ut fra Jerusalem, den ene halvpart til havet i øst, den andre halvpart til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste."

Sakarja kap 14 v8-9

Hvem er disse såkalte Israelvennene? Det er jo mesteparten sekteriske ‘kristne’ som er med i denne fanklubben. Men det er ‘kristne’ som ikke følger Bibelens ord i denne saken, så den rette betegnelsen av dem er sionister. Det nye Jerusalem er jo i hodene til folk. “Mitt rike er ikke av denne verden”, sa Jesus. Det er en åndelig tilstand, et åndelig ‘rike’ Det er en bevissthetstilstand. En bevissthetstilstand hvor kuler og krutt ikke er noe alternativ i det hele tatt, men fly høyt med sine F-16 over hodene på småbarn med tomme mager, triste øyne og traumatiserte på sjel og sinn, og kaste bomber i hodene på dem, det klarer de.
Det ser en nå for tiden. Hele verden fordømmer Israel for sitt angrep på humanitere skip for solidaritet med den palestinske befolkninga i Gaza. Men de kristne sionister som jeg ikke velger å kalle kristne, men sionister for det er det de i virkeligheten er, støtter dette uten en kritisk merknad.

Akkurat som for Paulus på vei til Damaskus, som for meg selv, så hender dette for ‘tollere og syndere’ som får en fornyet ånd. For de konservativt religiøse går det prestisje i å holde fast på sine gamle overleveringer; sine tradisjoner, institusjoner og sine liturgier, som befester den korrumperte og forførte ånd til de ’skriftlærde’, mens de ny’frelste’ får en helt ny ånd og et helt nytt utsiktspunkt; de får det levende ordet (den hellige ånde). De har ingen presitisje å ta vare på, tvertimot, og takker villig vekk ja takk til en slik perle som en ny ånd.
Men disse såkalte kristne, holder fortsatt på, med sin støtte til Israel som med sine soldater og sitt krigsmaskineri og skal bygge dette ‘tusenårs’riket på jord, i Midtøsten i Israel av alle steder, som de har holdt på med de siste 2000 år. Hva slags melk og honning finnes der da? De mangler rett og slett intellektuell kapasitet til å innse hvor forført de er, og hvor galt de går i forhold til Jesus sitt gode og glade evangelium. Istedenfor har de hengt seg på en Babylonsk Mysteriereligion, som står i opposisjon til kristendommen, – og fra hvilken gruppering dermed antikrist utgår fra.

Joh 3:19 “Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger VAR ONDE”.

Og denne lille frase forklarer hvorfor sionistene hater Jesus. De elsker å gjøre ondskap, og de vet at Guds ord vil ødelegge moroa for dem, så de hater både Gud og Jesus og enhver som taler imot deres krigerske mentalitet og formørkede hjerter. Deres fokus på Jesus er et spill for galleriet.

Den historiske roten til dette var bundet til åger og ondskapsfull utbytting av de fattige, som går tilbake til Babylon hvor fariseernes og sionistenes (de er våre dagers fariseere) Babylonske Mysteriereligion kommer fra, og til Roma. Tempelet deres var den største pengemaskin for dem på den tiden, som etterfølgerne har skapt en lignende i våre dager via sitt internasjonale nettverk administrert og ledet av Rothschild og Rockefeller på vegne av 13 blodlinjer – som fra gammelt av har hatt all makt på jord; ‘Verdens Fyrster’.

Jesus ble drept for sin opposisjon mot disse krefter, og grunnen til at tempelets vegger revnet – og siden har ligget i ruiner, fordi det ble brukt til helt annet enn hva som var dets åndelige basis. Men fariseerne har fortsatt med sin monetære religion og bankåger til denne dag, og deres aktiviteter har resultert i finanskrise, men vil utvikle seg videre til den største krisen for den menneskelige eksistens. Vi er nå i begynnelsen på starten av svært vanskelige tider. Om du leser Johannes Åpenbaring så finner du at den starter med at kristenheten blir infiltrert av fariseere (sionister) (Åp.2.2, 2.20, 3.9, 3.17-19).
Joh. Åpenbaring 3.9 “Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det.”

Denne tabbe utløser Gud’s dom over henne, idet deres aktiviteter kulminerer i et globalt økonomisk slaveri til, og tilbedelse av hva Johannes på Patmos i sine profetier kaller ‘Dyret’ (Åp 13.17).

“Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden” (Andre Mosebok 20:4)

Og en annen av Moselovene; “Du skal ikke ha andre Guder enn meg“. Det vil si ikke tilbe idoler.
Som om de laget seg et gudebilde av Jesus selv, men til det verste idolet deres;

Kristne som synger og danser rundt Gullkalven!